Historien forteller.

Bowling har alltid vært en populær aktivitet. I Norge begynte det hele på 60- og 70- tallet med noen få bowlinganlegg som hadde stor fremgang og stor aktivitet. Utviklingen fortsatte med traust bygging av bowlinghaller på 80- og 90- tallet, inntil den store bowlingboomen kom under slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000- tallet med bygging av mange haller samtidig.

Bowlingen i Norge er med andre ord en ganske så ung aktivitet, men den har fra første stund engasjert mange mennesker som en sosial aktivitet og med en rask vekst i konkurranseaktivitet.
Bedriftsidretten hadde langt flere bowlere enn det aktive miljøet. Det var kanskje ikke så rart. Som oftest så betalte bedriftene både utstyr, trening og konkurranse for sine utøvere. Til gjengjeld fikk de «gratis» markedsføring og meget lojale arbeidere. Bedriftene fikk et fint fratrekk på skatten og alle var fornøyde med helhetsbildet.
Det aktive miljøet vokste sakte, men sikkert og etterhvert skaptes både nasjonal status og internasjonal suksess. Den nasjonale statusen vokste videre med flere klubber i ligasystemer og klubber som arrangerte konkurranser i det voksende antallet bowlinghaller som kom.
Det aktive miljøet hadde et klubbmiljø med stor treningsaktivitet og et godt sosialt miljø.

Teknologien trer inn.

I trinn med at teknologien gjorde sitt langsomme inntog i bowlingen, ble vår populære aktivitet, som faktisk hadde et stort behov for basiskunnskaper for å kunne utføres, enda mer populær. Med lettere kuler som også tilbød forskjellige størrelser på fingerhullene, manuelle og automatiske gjerder som hindret kulene å ende opp i rennene og animasjoner i den automatiske poengberegningen, tiltrakk bowlingmiljøet seg et helt annet klientell enn fra begynnelsen. Det var ikke lenger nødvendig å lære seg hvordan man beregnet poengsummen, eller å bruke siktemerker for å beholde kulen på banen for å treffe kjegler, ha en god balanse og rytme med pendel for å treffe oftere der man siktet og annen basisteknikk for å kunne spille bowling. I den samme prosess forsvant den tradisjonelle videreføringen av denne tidligere helt nødvendige basiskunnskapen, da det ble mindre og mindre etterspørsel etter den. Det nye kundeklientelet ønsket ikke å ta det så alvorlig og har hittil ikke sett behovet for den kunnskap som tidligere videreførtes til alle nye kunder i bowlinghallene av de aktive. I tillegg så syntes det som at man hadde det mye mer moro enn de som holdt på med idretten.

De nye kundene begynte å etterspørre et helt annen produkt enn hva idretten bowling representerte i form av organisering og struktur. Bursdagbowling, familiebowling, firmabowling og flere andre kundegrupper som skapte en helt ny hverdag for hallene. Sammen med utviklingen av partybowling som hadde/har selvlysende baner og hallkuler, høy musikk og med musikk- og aksjonsfylte videoer overfor kjeglene på tidspunkter hvor idretten ikke var til stede, eksisterte ikke lenger klager på baneforhold, forstyrrelser fra andre kunder eller noe større behov for kjegler som trengte å stilles opp på en spesiell plass når kundene bowlet. Når vi også legger til at det gikk an å ta en helt annen pris for de nye kundene, blir bildet tydeligere. Alt dette skjedde parallelt med et samfunn som var i endring, både økonomisk og sosialt, hvor vi fikk mer tid til overs og det sosiale nettverket vokste. Til tross for at flere brukte mer tid på jobb, ble det sosiale langt mer viktig og vi begynte å ta oss tid til å være sosiale på en helt ny måte.

Den store blunderen – populariteten øker.

Og akkurat i begynnelsen av denne tidsepoken så gjorde idretten en meget dårlig avgjørelse. Eller for å være mer korrekt, man tok ikke en avgjørelse.
I stedet for å beholde eierskap i begrepet bowling, og den del som er/var idretten, fikk bowling mulighet til å vokse som begrep uten involvering av idretten. Over en lang tid så bygdes det opp en rekke kundekategorier som kun gikk til bowlinghallen for å ha det gøyalt og sosialt. Ikke noen krav på organiserte forhold med olje på banene eller andre ønsker om sportslige forhold ble fremstilt.

Som en konsekvens av det moderne samfunnets utvikling ble produsentene meget lydhørt på «den nye» kundemassen og skapte nye tekniske løsninger og tilpasset sine produkter for å både beholde denne voksende kundemassen og videreutvikle den. Dette var/er kunder som kun er i hallen noen få ganger om året. Bowling, som aktivitet, utviklet seg raskt til et større sosialt event og noe som ikke krevde at personalet var like kunnskapsrike om bowling som tidligere. Ikke trengte personalet skjønne noe som helst av telling, siktemerker, oljing av baner, timing eller andre faktorer som personalet trengte forklare for kundene tidligere.

Det faktum at laminatbanen gjorde sitt store inntog og fikk banen til å se visuelt bedre ut uten noen større innsats av vedlikehold, ble mengden kunder som var fornøyde med forholdene større. Behovet for faglig vedlikehold, som sikret en viss form for sportslige forhold, forsvant sammen med laminatbanens utbredelse.

Pengene strømmet inn og stadig flere bowlinghaller gikk fra å være idrettsanlegg som var åpne for publikum, til å være kommersielle anlegg med stor satsning på den sosiale møteplassen som idretten besøkte nå og da. Idretten bowling hadde mistet eierskap i begrepet bowling og dens utvikling og overlatt begrepet å styres av den kommersielle utviklingen!
Når vi i dag spør «mannen i gaten» om bowling så er det flere enn noen gang som har bowlet i det siste året. Men de har ikke noen form for relasjon til bowling som idrett.
Det er Bursdagbowling, pizzabowling, teambuildingspakker, partybowling, 3- og 5-kamper og andre gruppetilbud som er kjernen i de fleste av dagens bowlinghaller.

Bowlinghallene har gått fra å være en plass for idrett med høy sosial attraksjon til å bli et attraktivt eventsenter hvor produkttilbudet rettes mer mot de nye kundekategoriene som er villige å betale en høyere pris hvor det sosiale er i sentrum. Det er flere mennesker i bowlinghallene enn noen gang, men idretten bowling sliter såpass mye med sin identitet og attraksjonsverdi at det er meget vanskelig å få nye medlemmer. Dette til tross for at det er flere mennesker enn noen gang «å ta av».

Populariteten øker – aktiviteten minsker.

Det begynner også å bli vanskeligere å beholde de etablerte idrettsutøverne med høyt ønske om konkurranser hvor de kan måle kreftene. Med bruken av gjenstarter, forskjellige fordeler basert på når man spiller (for eksempel så kallet early birds) og andre snarveier til finalespill for ulike grupper, har «gjevheten» i å gå til finale blitt utvannet over tid. Det er ikke like mye «stas» å gå til finale nå for tiden, sammenlignet med tidligere. Idretten har dessverre ikke utviklet seg sammen med bowlinghallen og i stedet har man mer prøvd på å «forsvare» sin posisjon.

Denne situasjonen har også degradert, sammen med materialutviklingen, behovet av trening for å bli bedre. Det har i det norske miljøet resultert i at kunnskapsnivået hos utøverne har minsket markant over tid. Når innsikten for det voksende og grunnleggende kunnskapsbehovet ikke er til stede så minsker etterspørselen etter kompetente trenere som utvikler spillere og skaper et engasjert klubbmiljø.
Med gjenstarter og alle andre varianter for å ta seg til finalespill, eller å vinne en turnering, så har «lotto» faktoren fått en stadig større plass i virksomheten. For eksempel ble behovet for å spille og trene ofte i forkant av turneringer for å skape en bra repeterbarhet, deltakelse i mange forskjellige turneringer og derigjennom få evnen til å prestere gode resultater, erstattet av mange gjenstartmuligheter i samme turneringer. Sammen med mange lokale turneringer i ukedagene, som hadde lavere vanskelighetsterskel, kortere reiser og med fokus på å attrahere mange lokale deltakere, ble det langt mye enklere å skaffe seg tilstrekkelig med serier for å klare de grunnleggende kravene for til eksempel å få være med å spille NM.

 Spillerne treffet hverandre alt oftere på de samme turneringene. Dette har hatt en negativ innflytelse på mange klubbers fellestreninger og tilstedeværelsen av medlemmene på treningene. Fellesskapet som alltid har vært en meget viktig ingrediens i klubbenes virksomhet, ble mer unntak enn realitet. I den moderne menneskets tidsklemme finnes ikke tilstrekkelig med tid for trening, ukedagsturneringer og reiser med klubben i helgene tilgjengelig for de aller fleste aktive. Valget ble tvunget å stå mellom å skaffe seg tilstrekkelig med serier, uten lange reiser for å kunne delta i NM, eller å trene sammen med klubbkamerater og bruke fler helger til å samle kvalifiserende serier. Konsekvensene fra «kortreiste» ukedagskonkurranser som erstattet mange klubbers treningsaktivitet har blitt tydeligere og tydeligere opp gjennom årene. Dette desimerte fellesskapets behov og muligheter for felles reiser til turneringer og liga i helgene. Mindre utbytte av erfaringer fra andre forhold og kunnskapsdeling stanset felleskapets innflytelse på bowlingmiljøets utvikling.
Derigjennom har heller ikke den grunnleggende kvaliteten og intensiteten kunnet vedlikeholdes i bowlingmiljøet.

Mens de aller beste spillerne ble pålagt et minimums nasjonalt og internasjonalt aktivitetsnivå for å kvalifisere seg til landslag, ble det i praksis stilt lavere krav og forventninger til resten av miljøet for å komme til NM. Konkurransen for å komme seg til toppen, ble utarmet og flere kunne være med uten å ha den grunnleggende basiskvaliteten. Den brede massen i miljøet ønsket kvantitet og sosial kos i stedet for kvalitet og idrettslig utvikling. Søket etter kunnskap og utvikling ble lavere og lavere, samtidig som behovet for dette vokste i bakgrunn.
Klubbtreninger blir færre og mer fattige på innehold når den bristende etterspørselen av kunnskap og innsikt brer ut seg i miljøet. Grunnlaget for vekst begynte å vannes ut og mange klubber og kretser begynte å oppleve vanskeligheter med «å stille folk» i organisasjon og spill.
Det naturlige engasjementet i klubb- og krets-miljøet ble erstattet av andre aktiviteter som opplevdes som mer positivt og oppløftende.    

Det sportslige verdigrunnlaget.

 Baneforhold, og medfølgende resultatnivå, har alltid vært et hett tema for bowlere. Dette å gjøre et høyt resultat har alltid vært attraktivt. Mange så på seg selv som mye bedre bowlere enn hva de egentlig var/er gjennom sin evne til å gjøre høye resultat. Forsterket av lokale fremganger og bowlingmiljøets uklare definisjon av evnene og kvaliteten hos idrettsutøveren i bowling, fantes en god grunn for vekst i mange bowleres ego. Disse bowlerne, og det nærmeste miljøet, har alltid vært mer høylytte og sterkt kritiserende av turneringsarrangørers og hallenes forsøk på å skape idrettslige og sportslig rettferdige forhold. Paradoksalt nok så er/var det de stadig høyere resultatene fra enklere baneforhold den første og største grunnen til at det skaptes gjenstarter.

De skikkelige utøverne opplevde de enklere baneforholdene å ha et for stort «lotto» preg og alt for mange bowlere som ble vurdert til å ikke ha like høyt skikkelighetsnivå, begynte å ta prispenger fra de bowlerne som trente mye, reiste mye og la ned store summer penger og tid på å være skikkelige idrettsutøvere. Det var alt for enkelt å gjøre høye resultater uten å ha det tekniske, fysiske og mentale grunnlag som de beste idrettsutøverne hadde bygget opp over tid.
Det forlangtes at de mer krevende og sportslige forutsetninger skulle være mer gjeldende i turneringer for å få en høy idrettslig og sportslig rettvishet i resultatlisten.

Bristen i både kunnskap og «know-how» lyser som oftest gjennom hos de bowlere som ønsker enklere forhold hver gang det blir diskusjon relatert til idrettslige og sportslige forhold. I forlengelsen av etableringen av «sport bowling»» forhold, som baseres på at man skal prestere etter hvor skikkelig idrettsutøver man er, blusset kritikken opp på en ny måte. Vanskelige profiler ble lagt i konkurranser for at «bare» de beste skulle kunne vinne og da stilte ikke de som ønsker enklere forhold opp lengre. De klarte helt enkelt ikke å prestere de høye resultatene hvis de kun fikk en mulighet til å prestere.
Men med gjenstarter fikk også de beste flere muligheter og konsekvensen vi ofte kan se i finalene, er at de gode bowlerne distanserer seg mer enn noen gang fra de som ikke har de samme idrettslige kvalitetene. I en periode hvor kunnskap og strukturert trening er viktigere for utviklingen enn noen gang, må vi stille oss spørsmålet:
Hva er best for idretten bowling?

• Senke kravene så det oftere blir mange som gjør høye resultater uten å ha de idrettslige kvalitetene?
• Ha generelt tøffere forhold som krever trening, kunnskap og erfaring for å prestere høye resultat?

Eller kan det korrekte svaret være å separere breddemiljøet og toppidrettsmiljøet med tydeligere struktur for å gi begge miljøene mulighet til vekst innenfor sitt segment etter sine egne tilpassede parametere?

Utvikling av material og teknikk.

I en periode hvor bowlinghallene investerte, og fortsatt investerer, i nye produkter for de nye kundene så skjedde, og skjer fortsatt, det mye i det idrettslige bowlingmiljøet og utviklingen av det material som idretten bowling brukte. 1992 kom et helt nytt kulematerial som ga «alle» skru.
Det nye kulematerialet, med langt høyere friksjonstall og en overflate som trakk til seg oljen på banen, endret måten vi i dag spiller bowling på mange måter. Det nyere materialet ga alle skru mer eller mindre uten noen som helst trening eller kunnskap om slipp. Plutselig kunne alle få tilstrekkelig med skru for å skape langt mer strike enn tidligere.
Denne «gratis skruen» ble raskt forsterket ved at «dynamisk ubalanse» ble brukt mer gjennomtenkt, systematisk og fremfor alt implementert i meget fantasifulle vektblokk og konstruksjoner av kulene. Ved at en større del av kulenes overflate ble brukt for hver rotasjon, så kalt track flare, forsvant oljen fra banen på ytterligere en ny måte (i tillegg til å absorberes opp av kulens overflatemateriale).
Det tidligere ønsket om å ha en så smal «oljerand» som mulig (noe som også var en kvalitetssjekk over hvor flink utøveren var å slippe kula på samme måte hele tiden), for å ha en så forutsigbar reaksjon som mulig, ble raskt erstattet av benyttelsen av ubalanse og trackflare for å skape en helt annerledes kulereaksjon som ga bowleren en ubevist større strikelomme.

Forholdene begynte å endre seg raskere, mer og på en helt annen måte når også de spillere som normalt spilte rettere begynte å bruke andre deler av banen og måten man løste oljeprofilene på, endret seg. Dette skapte raskt krav på annerledes banebehandling, nye typer av oljer og raskt begynte snakken om oljeprofiler, topografier, ratios og mange andre begrep vokse frem. Dette ble begrep og uttrykk som var/er vanskelige for den store massen å skjønne og bruke riktig.

Med moderne banebehandlingsmaskiner ble også informasjon om baneforholdene mer tilgjengelig. Og dette på godt og vondt. Gjennom å på forhånd få informasjon om hvor oljeprofilen «var mest gunstig» å spille, forsvant også til dels den kunnskap som gjorde at de bedre spillerne akkurat var bedre i mange tilfeller – evnen til å se kulereaksjonen langs hele banens lengde og da spesielt på den nedre delen og blant kjeglene. Det som vi tidligere lærte ved å være flinke i å se på kule- og kjeglereaksjonen ble nå mer preget av dokumentasjon om oljeprofilenes utseende og ratios.

Ved de store turneringene og under mesterskap ble også informasjon om banenes individuelle topografi tilgjengelig. Topografien har gitt oss mer kunnskap og vi har lært oss hvordan tyngdeloven og gravitasjonen påvirker opplevelsen av oljeprofilen langt mer enn hva vi trodd.
Med «gratis skru», forhåndsinformasjon om hvor vi burde spille og informasjon om topografien kan miljøet nå se fler spille på samme sted, uansett om det er gunstig eller ikke i henhold til spillestil. Evnen til å se «hva som trengtes å gjøres» ble byttet ut med dokumentasjon på et papir og en forutfattet innstilling om hvor det beste spillet var i banen.
Evnen til å skjønne hva de bedre så/ser, og hvordan de justerer seg etter den kunnskapen, ble utvannet og erstattet alt oftere av spillerens evne, kunnskap og erfaring av å endre overflater til å passe et «på forhånd» bestemt spillested.